bilde_over_tittel

FRA BARNDOMMENS RIKE

Barneværelset de lange vintereftermiddagene med frost på ruten, og i alle kroker dunkel skodde. Bordet under lampen, overdådig belyst, bordet med gnavbrikkene og halmaspillet og kinesisk Go-Bang – brikker av finurlig form og lekende i alle farger. En tid for spill. En tid for høytlesning av Ingemann og Gabriel Scott og alle eventyr om prinser og troll. En skanse av hygge og beskyttet trivsel, fjern fra grensen til den verden som var de voksnes og altså uten mening.

Lykkelige de barn som har et barneværelse å se tilbake på. Et værelse der barnet regjerte. Og det trenger slett ikke være dekorert med «morsomme» tapeter og lave møbler og «riktige» ting. Tvertimot. Voksne ting, for høye stoler, bord til å undre seg på hva som er oppå. Det gjeve ved et slikt rom er jo nettopp at det er voksent, og at barnet likevel regjerer der. Der var en kommode av unådig høyde – de tre øverste skuffene et himmerik av hemmelighetsfullhet. Hva vits i om de hadde stått i «psykologisk» høyde? Å neida, man var da selvhjulpen. I sin lure ensomhet, mens eldre og adstadigere søsken var på skolen, erobret man en stol borte fra det sekskantede bordet. Det var litt av en innsats bare å få skjøvet den bort til kommoden, for ikke å snakke om å klyve opp på den. Men når så først var skjedd, da var skuffenes skjulte skatter innen rekkevidde. Og jeg husker aldeles ikke alt det som var i dem, å langtifra, det kan ha vært de kjedsommeligste servietter og plagg, nei men jeg husker duften fra den ene av de skuffene, en fjern og drømmefylt duft av en parfyme som het Baily’s Es Bouquét. Den tomme flasken lå der, den var av matt glass, likesom dugget, tom – men duften var uforgjengelig. Så var der en ting til, foruten denne duften: et sjal eller slør, noe langt, av silke, og med et fargespill uten all måte når man – høyst ulovlig – halte det opp i lyset og det ble lenger og lenger og umuligere og umuligere å få foldet sammen igjen og lagt tilbake. Det hadde simpelthen alle farger det sjalet; siden hørte jeg de kalte det sjang-sjang. Og det ordet vil jeg aldri siden prøve å skrive riktig, på fransk. Det var sjang-sjang, ganske enkelt. Og dertil var der besatt med paljetter. De glimtet opp mot meg, lik stjernehimmelen, fra skuffens dunkle dyp.

Siden – når kvelden kom, og flere barn var samlet rundt bordet i hengelampens skjær – da sto kommoden ute i mørket et sted, et av de steder hvorfra ubestemmelige farer truet.

cv_bilde_johan borgen

Johan Borgen

Johan Borgen (1902-1979) var norsk forfatter, journalist, teatermann og litteraturkritiker.

Men jeg hadde en lys hemmelighet om den ting, jeg visste noe ingen andre visste. At i den nestøverste skuffen inne i det truende mørke, der bodde stjernene. Der foldet en jublende regnbue seg ut – en regnbue i sjang-sjang. Og sjang-sjang var skjønnhetens øverste tinde! Der bodde på en måte Gud. Og følelsen av Gud som denne åpenbaring av skjønnhet i sjang-sjang, den holdt seg meget lenge i mitt sinn. Jeg tror i grunnen aldri noe gudsbegrep har tatt så fast en form – og så behagelig, når sant skal sies. For det var et begrep aldeles uten fare. Tvert imot: det var skjønnheten. Skjønnheten som det tryggeste vern mot alt som var mørkt i verden – alt som var ondt.

La derfor dette rommet være vårt startsted. Fordi det er det aller første? Nei nei. Ingenting er først. Men det er som en soloppgang for alle lyse stunder siden. Soloppgang og stjernenatt i ett! I det rommet lå man i buksebjørn – å, et plagg for herrer; der sto potten under sengen som seg hør og bør. Der sa man sin aftenbønn om «tretten engler om meg står», og som en kjær bror hadde forstått det: «to på jakt ved hodeputen, to ved foten dessforuten … »

Jeg tellet og tellet disse englene: «En meg dekker, en meg vekker, en meg viser alle himlens paradiser.» Tellet og tellet på mine små fingre, som skulle begå så mange synder. Det måtte bli tretten før man sov fra dette regnestykket, mens de skrudde lampen ned og den døde med små, matte blaff.

Men da, før innsovningens salige stund, viste et svømmende, ovalt gjenskjær i takets gipsrosett at nattlampen var tent, den lille innretningen med et lys, flytende i olje bak glass – et bitte lite fyrtårn i natten, egnet til å jage mørkets makter på flukt.

Men også til å skape flyktige skygger. Det er de første spøkelser min fantasi har kjent. Men de var godartet.
Det kan man langt fra si om spøkelser som skulle komme.

Utdrag fra Barndommens rike, Johan Borgen, 1965, gjengitt med tillatelse fra Gyldendal.

bilde_halv spalte