Marco_102615_0013

BLI DEN SOM GJØR EN FORSKJELL


Marco Elsafadi mener at det er en rettighet at barn får muligheten til å lykkes. –Det er kanskje det viktigste vi gir barna, og det er spesielt viktig i skolene. –Uansett bakgrunn og situasjon er følelsen av at du lykkes med noe en solid grunnmur for alt du møter i livet, mener Marco.

Han er en engasjert mann med mange ting på hjertet, og en unik evne til aldri å slutte å bry seg. Det er derfor han fortsatt kaller alle barn og unge han har jobbet med for «ungdommene mine».

Marco er aktuell med biografien «Ildsjel og forbilde» som er ført i pennen av Erik Fossen. Da han lå på en solseng i Spania og leste manuset, mens datteren lekte i bassenget ble det tydelige hvilke kontraster det var mellom usikkerheten faren opplevde og den tryggheten han selv hadde. Han leste ting han ikke hadde blitt fortalt, og han så plutselig ting i et mye større bilde.

– De valgene du tar når du velger å flykte, er så enorme. Du må forlate alt. Forlate det som er trygt, paradoksalt nok selv om det er krig. Selv om situasjonen som tvinger deg på flukt er vanskelig, er det likevel en trygghet i tilhørigheten til et sted eller et land. Det er kulturen, språket, familien, vennene og alt som gjør at du hører til. Det er ikke enkle valg, og for min egen del er det først etter at jeg ble voksen, at jeg virkelig forstod konsekvensene av de valgene mine foreldre måtte ta. Å flykte er å ta et steg ut i noe som er totalt ukjent.

– Mangler vi erfaringene som gjør oss i stand til å føle empati med flyktninger? Kanskje har vi fjernet oss så langt fra vår egen historie? Ta Serbia som et eksempel, der opplever flyktningene å bli tatt godt imot, selv om det er et land som har lite ressurser og mangler mye. Kanskje det handler om de nære erfaringene med krig og håpløshet? Kanskje hadde vi tatt imot og omtalt disse menneskene annerledes hvis de hadde kommet hit rett etter krigen?

Marco er en som vanligvis møter deg med et varmt blikk og et smil, men når han snakker om den offentlige retorikken i debatten rundt flyktningkrisen, mørkner blikket, og han lener seg engasjert framover.

– Når jeg hører ordet lykkejegere, blir jeg provosert. Det er det siste ordet jeg ville brukt. Bare i år har 3400 druknet i Middelhavet, og likevel setter du ungene dine i en overfylt gummibåt? Hvis du som far, har sultende barn, handler ikke dette om å utnytte muligheter eller snike seg til økonomisk velstand, det handler om å få mat. Jeg tror ikke alle helt forstår realitetene i situasjonen. Dessuten må vi tenke annerledes, det regnestykket som bare handler om utgifter er feil. Vi må begynne å regne på muligheter, ressurser og arbeidskraft vi vet vi kommer til å trenge i framtida. Jeg leste om en syrisk 14-åring som hadde vært her i tjue dager, som allerede hadde lært mye norsk bare ved hjelp av de frivillige på mottaket, uten å gå på skole eller belaste noe system. Vi må huske at Syria var et velfungerende land, og at dette er ressurssterke folk som vil bidra. Disse menneskene er en mulighet, ikke en belastning.


Marco Elsafadi

Marco Elsafadi (38) er født i flyktningleiren Beddawi i Libanon og kom til Norge da han var 10. Allerede i 1993 begynte han å engasjere seg for barn og unge.

I 2002 stiftet han organisasjonen New Page som fram til 2011 jobbet med vanskeligstilt ungdom. Organisasjonen jobbet med rusproblematikk, skoleskulk, vold og kriminalitet blant unge. Disse erfaringene har gjort Marco til en etterspurt foredragsholder som er opptatt av kraften som ligger i gode relasjoner mellom mennesker.

Marco_102615_0035

Var den følelsen av usikkerhet og det å være velkommen noe du også opplevde i oppveksten?

– Egentlig ikke, selv om jeg levde hele min barndom som flyktning. Jeg fikk mitt første pass da jeg var 17 år, før det hadde jeg vært statsløs. De første årene av barndommen i Berlin opplevde jeg som trygge. Foreldrene mine fortalte aldri meg at vi var der på lånt tid, og at vi stod i fare for å bli sendt tilbake til Libanon. Jeg hatet at vi reiste fra Tyskland, og de fortalte meg heller aldri grunnen til at vi måtte dra. Det burde de gjort, det tror jeg hadde gjort det enklere for meg å akseptere, i stedet ble det en konflikt mellom foreldrene mine og meg. Jeg var bare ti år og måtte forlate alt som jeg tenkte på som trygt. Venner, skolen og kanskje det verste av alt var at jeg hadde blitt rekruttert til fotballaget Hertha Berlin. For et konkurransemenneske som meg var det tungt å gi slipp på den muligheten uten å forstå hvorfor det var nødvendig å reise til Norge.

Hvordan var ditt møte med Norge da dere kom som flyktninger?

– Det var en helt annen historie, assosiasjonene rundt det å være en muslimsk flyktningfamilie fra Midtøsten er annerledes nå. Da vi kom til Kragerø i 1987, var vi på en måte noe nytt og spennende, og vi ble veldig godt mottatt av lokalsamfunnet. Det var positivt og velmenende, men spesielt en ting husker jeg som uheldig. Noe av det første som skjedde, var at jeg fikk tilbud om å lære norsk sammen med foreldrene mine. Jeg husker at jeg ble så irritert over at de var så treige til å ta ting, og det var en merkelig opplevelse å oppdage at de ikke hadde kontroll eller behersket situasjonen. Som barn tror du jo at foreldrene dine vet alt, og at de er den mest solide tryggheten i livet ditt. Det ble helt feil, og konklusjonen min er at det ikke er en god idé å la foreldre og barn følge det samme læringsopplegget.

Du har engasjert deg for at barn og unge skal få de mulighetene de fortjener, uansett hva som førte dem til randsonene av samfunnet. Hva krever det å få dem tilbake?

– Det krever mot, vi må tørre å risikere noe, tørre å ta de samtalene som kan bli ubehagelige. Tørre å se også det vi ikke har lyst til å se. Historien kommer alltid til overflaten. Dette gjelder i særdeleshet flyktninger, spesielt barna, alle bør bli møtt med en samtale eller en debrief. Hvis du har sett eller opplevd forferdelige ting, vil det gjøre noe med deg, om ikke i dag, så senere. Jeg mener det er bedre å rope varsku en gang for mye enn en gang for lite. Alle fortjener at noen er der for dem. Det er min erfaring både som menneske og etter å ha jobbet med barn og unge som har falt litt utenfor av forskjellige grunner. De samtalene jeg har hatt med ungdommene, uansett om de er innadvendte og stille eller utagerende og bråkete, handler det om det samme – de ønsker at noen ser dem. De ønsker å lykkes, og det er noe alle har krav på. Vi må klare å se de individuelle behovene, og det gjelder både det sosiale og det faglige. Det er så enkelt, men også så vanskelig. Det setter krav til oss som mennesker.

Hva tenker du at vi kan gjøre?

– Bygge gode relasjoner. Det er ikke vanskelig, men det betyr ofte at vi må by på det lille ekstra, noe vi ikke er forpliktet til. Da jeg jobbet på skole, tok jeg ofte med meg matpakka ut, eller spilte basket med ungene i friminuttene. Den investeringen var verdifull. Forholdet jeg fikk til ungene, tok jeg med meg inn i klasserommet, og det at jeg møtte dem på deres arena med respekt og interesse, gjorde at jeg fikk en naturlig autoritet på min arena. Jeg pleier å si at du kan stille krav og være så streng som relasjonen tåler, og da handler det også om hva du investerer. Det er litt som om du er på en restaurant sent en kveld og er sulten, og kelneren sier «kjøkkenet er egentlig stengt, men jeg skal se hva vi kan gjøre». Da tenker du at de gjør det for deg. Da er du fornøyd med lite, de ser ditt behov og strekker seg. Det er, uansett hva som skjer senere, en god relasjon.

Det høres krevende ut?

– Ja, eller egentlig ikke. Det er så lite som skal til. Det handler like mye om å være bevisste på det vi gjør. Å bli sett som et individ gjør deg verdifull og unik. Jeg har to slike eksempler som kan virke banale, men som faktisk har betydd mye for meg. Det ene var i Tyskland da jeg begynte på skolen, og en av lærerne kom bort til moren min og meg. Etter at hun hadde gitt moren min en klem, satte hun seg på huk. Hun kjente søsknene mine og hadde gledet seg til å treffe meg, sa hun og spurte om hun kunne få en klem. Så fortalte hun meg en hemmelighet, hun og moren min hadde bursdag på samme dato. Det var jeg den eneste som visste. Det var alt, men jeg husker det fortsatt. Det andre var i Kragerø en dag jeg hadde ekstratimer i matte. Jeg var sliten og uoppmerksom, og Geir, som læreren min het, spurte om jeg hadde spist. Det hadde jeg ikke. Da hentet han sin egen matpakke og ga meg en skive. Det er slike enkle små ting som handler om at noen ser deg. Vær observant, strekk ut den hånda, ta den praten eller gjør det lille ekstra som ingen forventer. Vi kan alle bli den som gjør en forskjell.

Hva tror du er spesielt for de minste barna?

– Forskjellen på barn i barnehage og de litt eldre er ikke alltid så stor. Jeg tenker at det viktigste er at vi tar dem på alvor, og ser dem. I barnehagen er vi utrolig flinke til å komme barna i møte. Både når ungene kommer og drar, det er godt innarbeidede rutiner. Det er likevel en ting jeg tror vi undervurderer, i hvert fall gjorde jeg det. Det er ofte slik at unger lærer mest av hvordan voksne er mot andre voksne. Det slo meg helt plutselig da en av ungdommene mine hadde sett meg sammen med en venn, og etter at han opplevde hvordan vi møtte hverandre med varme, interesse og respekt. Han fortalte meg etterpå at det var da han virkelig forstod hva vennskap egentlig dreide seg om. Kanskje vi skal være like bevisste på hvordan vi er mot foreldrene og kollegaene som vi er mot barna? Hvis vi er gode eksempler, vil det helt sikkert smitte over og ha god effekt.

 

Barnas rett til barnehage

  • Regelverk for minoritetsspråklige barn er relevant også for barn i asylmottak under opplæringspliktig alder. Noen regler er likevel spesielle for barn i asylmottak.
  • Barn som bor i asylmottak, har etter dagens regelverk ikke en lovfestet rett til barnehageplass. Dette gjelder både barn av asylsøkere og eventuelle enslige mindreårige asylsøkere.
  • Kunnskapsdepartementet har presisert at disse barna først vil regnes som «bosatt» i en kommune og ha rett til barnehageplass etter at det er fattet vedtak om oppholdstillatelse, og en kommune har tatt dem imot for varig bosetting.
  • Selv om barn i asylmottak ikke har en lovfestet rett til plass, kan de få opptak i barnehage. Barn som bor i asylmottak og har plass i barnehage, har de samme rettighetene som andre barn i barnehagen.
  • Barn som bor i asylmottak og er under opplæringspliktig alder, har rett til spesialpedagogisk hjelp hvis vilkårene i opplæringsloven § 5-7 er oppfylt, og det er sannsynlig at barnet skal være i Norge i mer enn tre måneder.